Hva er selvbevissthet? En klar og tydelig idé om hva jeg er, eller bare en vag følelse av at jeg er? Dette filosofiske spørsmålet ble reist på 1600-tallet, i de første tiårene etter at Descartes hadde introdusert sitt cogito. Og det er ingen tvil: I Frankrike århundret etter, innenfor det man gjerne kaller opplysningens eller fornuftens tidsalder, ble selvbevissthet forstått som en følelsessak, og ikke som et fornuftsanliggende.

Dette hevder idéhistorikeren Ellen Krefting i denne boken. Hun viser hvordan ”eksistensfølelsen” sto helt sentralt i både filosofiske, vitenskapelige og litterære tematiseringer av menneskelig subjektivitet på 1700-tallet. ”Eksistensfølelsen” ble innsatt som bevissthetens grunn og grense. Men hva var egentlig en følelse?

Gjennom grundige tekstanalyser viser Krefting at følelsesbegrepet var alt annet enn entydig på 1700-tallet. ”Eksistensfølelsen” ble spesielt omstridt fordi den viste seg å skake ved en rekke delikate motsetninger og grenser, som mellom kropp og sjel, lidenskap, sanselighet og fornuft, liv og død, mellom dyr og menneske, fornemmelse og språk, drømmeri og tenkning.